Den henger der, stille og loddrett, som et vindu mot noe som både er og ikke er. Gult lys strømmer gjennom den. Ikke det skarpe, varme gultet fra solen, men det bleke, nesten gjennomskinnelige gultet som bare finnes når isen selv blir til lys. Det er som om maleriet har fanget det øyeblikket der en isbre puster. Når solstrålene treffer det dype blå i sprekkene, og det blå plutselig blir til gull.Det er ingen skarpe kanter her. Alt glir over i hverandre. Grønt som blir til gult, gult som blir til et nesten hvitt dis. Jeg kjenner kulden i det, selv om fargene er varme. Det er den rare, stille kulden som kommer når du står foran noe som er i ferd med å forsvinne. Isbreen smelter ikke dramatisk på dette lerretet. Den fordamper, sakte, i lyse, nesten ømme penselstrøk.Jeg liker at den ikke skriker. Den bare er. Den fyller veggen uten å ta over rommet, og likevel er det umulig å se noe annet når du først har sett den. Det er som om den husker noe vi selv har glemt. At selv det kaldeste kan bære på et lys.Det er et maleri man kan sitte lenge foran. Ikke for å forstå, men for å kjenne at noe stort og sårbart fortsatt finnes, et sted mellom gult og is.